Posisjonering vha GPS

Figur 1. Jorden med 24 satellitter i 6 baneplan. Satellittbanene ligger i 20 200 km's høyde over jorden. Hver satellitt bruker ca 12 timer på en runde, og den er over horisonten i ca 5 timer.

GPS består av 24 satellitter som går i 6 forskjellige baneplan rundt jorden i en høyde av ca 20 000 km. Dvs i hvert baneplan er det 4 satellitter som går med samme hastighet og er jevnt fordelt i den meget nær sirkulære banen. Omløpstiden er på ca 12 timer. Hvert baneplan danner en vinkel på ca 60° med jordens ekvator, og alle de 6 baneplanene er jevnt fordelt. En GPS-satellitt er ca 2mx2mx2m, veier ca 800 kg og har en stipulert levetid på ca 7 år. Den har en radiosender og en meget nøyaktig klokke om bord foruten to vinger som fanger opp solenergi for driften av radiosenderen. Kontinuerlig sender satellitten ut radiosignaler som inneholder informasjon om klokken og banen den beveger seg i. Etter som satellitten beveger seg i sin bane rundt jorden blir banen finberegnet via et fåtall kontrollstasjoner som befinner seg på bakken, fordelt rundt jorden, nær ekvator. Fra kontrollsenteret i Colorado, USA, blir satellittenes informasjon korrigert. GPS-systemet er amerikansk og drives av forsvarsdepartementet i USA. Fra midten av 1980-årene kom systemet i praktisk bruk noen timer i døgnet. Men det var først mot slutten av 1990-tallet at systemet ble ferdig utbygget, og menigmann begynte å ta det i bruk for alvor. Vi ser at GPS får stadig økende anvendelser i vårt samfunn, og med de små håndholdte GPS-mottagerne er internasjonale koordinater blitt et "allemannseie".

Figur 2. Skisse av en GPS-satellitt. Den er ca 2m x 2m x 2m, veier ca 800 kg og har en stipulert levetid på ca 7 år.

Russerne utviklet også et tilsvarende satellittbasert posisjonssytem. Det kalles GLONASS, og er like nøyaktig som GPS, men det er preget av russernes økonomiske problemer. GLONASS er derfor bare delvis operativt, med manglende satellitter i systemet. I Europa er man i full sving med sitt eget satellittbaserte navigasjons- og stedfestingssystem, som kalles GALILEO. Det ventes å være i operasjon om noen få år hvis planene følges.

2.Hva bør man vite før man tar i bruk en GPS-mottager?

Jo, man bør absolutt vite litt om GPS-mottagerens angivelse av koordinater.

Signalene fra satellittene kan fanges opp av en GPS-mottager som du holder i hånden på stedet der du ønsker å vite posisjonen. Ved hjelp av et innlagt regneprogram beregner GPS-mottageren stedets posisjon mens signalene "strømmer" inn via den innebygde antennen. I Norge er det mulig å få inn signaler fra inntil 12 satellitter samtidig. Signaler fra satellitter som befinner seg nær horisonten, gir ofte forstyrrelser i posisjonsberegningen, så det er sjelden GPS-mottageren kan benytte signaler fra så mange satellitter, selv om det er teoretisk mulig. Selv i åpent terreng, er det sjelden at GPS-mottageren kan benytte signaler fra mer enn 8 - 9 satellitter samtidig.

For å bestemme posisjonen foregår følgende beregninger i GPS-mottageren:

1) Først beregner den de jordsentriske koordinatene. De blir oppgitt som koordinater i meter langs 3 akser med utgangspunkt i jordsenteret. En akse ligger meget nær jordens rotasjonsakse, en akse nær punktet hvor Greenwich (London) meridianen skjærer ekvator og den tredje vinkelrett på disse to. Dette er koordinater som er uhensiktsmessige å bruke, men de er de enkleste koordinater å beregne med input fra mottatte radiosignaler. Muligheten for å kunne lese ut disse koordinatene finnes neppe på håndholdte GPS-mottagere, kun på mottagere for landmåling.

2) Det andre GPS-mottageren beregner er geodetiske koordinater, dvs bredde- og lengdegrader i forhold til en modell av jorden (ellipsoide). Modellen krever kjennskap til ellipsoidens ekvatorradius og dens flattrykning. Breddegrader tar utgangspunkt i ekvator, lengdegrader tar utgangspunkt i Greenwich. Ellipsoidens form og størrelse samt plasseringen av gradnettet i forhold til den fysiske jord danner de grunnleggende elementer i geodetisk datum. Det hender at bredde- og lengdegrader også blir betegnet geografiske koordinater. Men i internasjonale standarder er geografiske koordinater en samlebetegnelse for typene geodetiske koordinater og astronomisk bestemte koordinater.

3) Det tredje GPS-mottageren kan beregne er koordinater i et spesifisert kartprojeksjonssystem. Mest vanlig er UTM, som blir nærmere omtalt i et senere kapittel.

Alle de tre måtene å angi koordinater på er like gode, og de beskriver på hver sin måte entydig plasseringen av det samme stedet. Men på kart vil du kun finne igjen koordinater av type 2) eller 3). Det er meget viktig at GPS-mottageren og kartet som anvendes er ”samstemt”.

2.1 Innstilling av GPS-mottageren

Siden det finnes mange ulike typer GPS-mottagere på markedet, kan man her bare gi noen generelle råd om innstillinger.

1) Du må innstille GPS-mottageren på geodetisk datum (jordmodell) i tråd med det som er angitt på kartet. Du finner vanligvis geodetisk datum for kartet angitt nederst på kartrammen.
På alle nyere kart utgitt av Statens kartverk indikerer blått rutenett at geodetisk datum er EUREF89. For praktisk bruk kan EUREF89 sies å falle sammen med WGS84, det systemet GPS-satellittene opererer i.
Svarte rutenett på kart fra Statens kartverk viser koordinater i Europeisk Datum 1950 (ED50), som er basert på en tidligere jordmodell.
- Du må altså innstille GPS-mottageren på enten WGS84 eller EUREF89 (Det som måtte finnes på din GPS-mottager) for at GPS-mottagerens koordinater skal samsvare med koordinater på kart med blått rutenett.
- Du må altså innstille GPS-mottageren på ED50 eller Europeisk Datum 1950 (Det som måtte finnes på din GPS-mottager) for at GPS-mottagerens koordinater skal samsvare med koordinater på kart med svart rutenett.

2) Du må avgjøre om du vil få frem i displayet koordinater av typen bredde/lengde (latitude/longitude) eller UTM. (Mer om UTM i kap. 3 og 3.1)
På kart fra Statens kartverk angir rutenettet (blått eller svart) km-rutene i UTM-systemet.
Breddegrader og hvert 5. breddeminutt er markert på kartet med svarte tall og streker i høyre og venstre rammekant.
Lengdegrader og vanligvis hvert 5. lengdeminutt er markert på kartet med svarte tall og streker i nedre og øvre rammekant.
Hvis geodetisk datum (jordmodell) er valgt feil, vil avvik mellom koordinat for kart og GPS være ca. 200 m i N og 40 til 80 m i Ø for UTM-koordinater, mens avviket blir inntil noen få buesekunder for geodetiske koordinater.
Kommunale kart har vanligvis koordinater i et geodetisk datum som bare ble brukt i Norge (kalt NGO1948) og i et Gauss-Krüger kartprojeksjonssystem. Det er meget sjelden - hvis i det hele tatt - at NGO1948 kan velges som alternativ i en vanlig GPS-mottager. Hvis du vil bruke GPS-mottager i et område hvor du kun har kommunale kart, bør du henvende deg til kommunen og be dem legge inn koordinater i geodetisk datum EUREF89 på de kommunale kartene. Hvis det ikke lar seg gjøre, kan du komme unna det ved å utføre egne beregninger som vi kommer inn på nedenfor.

3) På alle norske kart er høyder oppgitt i meter over havet. Du må derfor innstille GPS-mottageren på "meter". Alternativet er fot (”feet”), som anvendes i USA.

4) For noen GPS-mottagere kan du også velge om du vil benytte kursangivelser i forhold til rutenett (grid) eller meridianer.

5) For noen GPS-mottagere kan du også velge enhet for hastighet, km/time (engelsk: km/hour), miles/hour eller knopp (engelsk: knots).

Figur 3. Illustrasjon av kartesiske koordinater (X,Y,Z) og geodetiske koordinater (j,l)

2.2 Konklusjon om innstilling av GPS-mottageren

Hvis du vil orientere deg i forhold til kart utgitt av Statens kartverk, vil det enkleste være å innstille GPS-mottageren på UTM og datum WGS84 (eller EUREF89 hvis det finnes som valgmulighet). Da vil km-angivelsen for nord- og øst-koordinaten på GPS-mottageren stemme over ens med km-rutene på disse kartene.
Hvis du vil oppgi en posisjon for et sted i Norge til noen som befinner seg i utlandet, har vedkommende lettere for å plassere punktet i forhold til globussen når du oppgir geodetiske koordinater. I så fall bør GPS-mottageren være innstilt på grader, minutter og sekunder. Merk deg at hvis du lagrer en posisjon i mottageren mens den er i UTM-modus, er det mulig å hente den frem i modusen for geodetiske koordinater ved en senere anledning.

3 Om UTM kartprojeksjonssystemet.

På kart fra Statens kartverk er det lagt inn et rutenett med kvadratiske ruter. Disse rutene representerer km-ruter, og ved hjelp av dem kan du angi koordinater i kartprojeksjons­systemet som kalles UTM (UTM : Universal Transversal Mercator). Hvis målestokken på kartet er 1: 50 000 blir en km-rute 2 ganger 2 cm. Hvis målestokken er 1: 100 000 blir en km-rute 1 ganger 1 cm.

UTM-koordinater for et sted på kartet fremkommer ved at man tenker seg en sylinder som tangerer langs en meridian, kalt sentralmeridianen. Noe forenklet kan man tenke seg detaljer fra jordoverflaten brettet ut til sylinderen og forminsket til kartmålestokken. Videre kan sylinderen rulles ut til et plan, som da blir kartet du har foran deg. Det er matematisk umulig å brette den dobbelt krummede jordkloden til et plan (kartet) uten at man får deformasjoner. Ulike kartprojeksjoner håndterer slike deformasjoner på ulike måter. I UTM øker deformasjonen med avstanden ut fra sentralmeridianen. Dette problemet minskes ved at man i en viss avstand fra sentralmeridianen legger inn en ny sylinder for kartprojeksjonen og bretter ut en del av jordoverflaten omkring den nye sentralmeridianen. Hver slik sentralmeridian representerer en sone i UTM og sonen utgjør vanligvis 6 buegrader (3 buegrader ut til hver side av sentralmeridianen). For å kunne benytte så brede soner uten at deformasjonen overstiger en fastsatt grense, har man valgt å krympe alle lengder langs nord- og østaksen med faktoren 0,9996. Dette tallet kalles målestokksfaktor.

En entydig posisjon i UTM-systemet må i tillegg til nord-koordinaten og øst-koordinaten også ha oppgitt sone-nummeret. I Norges hovedland vil sonenummeret være mellom 32 og 36. Sonenummeret vil alltid stå oppgitt i nederste del av kartrammen. Forsvaret (NATO) har valgt å knytte bokstaver til sonenummeret i et verdensomspennende militært system, for å kunne fjerne noen siffer i selve koordinatene. Men for sivil bruk er disse bokstavene unødvendige hvis man fyller ut alle tallene i både nord- og østkoordinatene. Også her må sonenummeret oppgis.

For å unngå problemet med negative østkoordinater har man i UTM bestemt at sentralmeridanen skal ha en kunstig verdi på 500 000. Dermed kan du lett se om koordinaten du tar ut ligger øst eller vest for sentralmeridianen. En østkoordinat større enn 500 000 viser en posisjon østenfor sentralmeridianen, mens en østkoordinat mindre enn 500 000 viser en posisjon vestenfor sentralmeridianen.

For hele Europa har nord-koordinaten i UTM ett siffer mer enn øst-koordinaten.

Før sylinderen kan brettes ut til et kart, må Kartverket ha bestemt seg for hvilken modell av jorden som skal brukes. En slik jordmodell med ellipsoidens ekvatorradius og flattrykning inngår som nevnt i geodetisk datum, og geodetisk datum skal på kartet være påført i nedre kartramme. Rutenettet på et kart basert på ett geodetisk datum ligger forskjøvet i forhold til et rutenett basert på et annet geodetisk datum.

Ved hjelp av satellitter vet man i dag meget nøyaktig formen på jorden. Dagens geodetiske datum kalles ofte WGS84, som er navnet på satellittenes system, eller EUREF89 som Kartverket har kalt sitt geodetiske datum. Det er svært liten forskjell på disse to geodetiske datumer. For de aller fleste praktiske oppgaver kan WGS84 og EUREF89 sies å være sammenfallende.

Fra 1950-årene og frem til 1990-årene ble det på kart i målestokk 1:50 000 brukt et geodetisk datum som het Europeisk Datum 1950 (ED50). Selve rutenettet på kartet og tallene i kartrammen, viser med sin farge hvilket geodetisk datum som ligger til grunn for kartet. En hovedregel er at blå farge på rutene viser til WGS84/EUREF89, mens svart farge viser til Europeisk Datum 1950 (ED50).

Hvis du ser nøye etter i kartets ramme vil du også finne svarte tall som angir geodetisk bredde- og lengdegrad i forhold til ellipsoiden. (Mer om dette i kap. 3.2). Man hører også brukt betegnelsen geografiske koordinater, men geografiske koordinater er som nevnt, en fellesbetegnelse for geodetiske koordinater og astronomisk bestemte koordinater.

For å gjøre kartet mer leselig har man valgt å legge av kun rutenett for UTM idet et eget rutenett for breddegrader og lengdegrader ville virke forstyrrende inn på lesbarheten av kartet. Geodetiske koordinater finner du bare angitt ved små svarte streker i kartrammen og som små svarte kryss på kartet.

3.1 UTM-koordinater

I sivil sammenheng tar du ut en entydig UTM-posisjon på følgende måte:

For Nord-koordinat

1) Finn den nærmeste km-rutelinjen under stedet du skal oppgi posisjonen til. Følg linjen ut til høyre eller venstre rammekant. Der står angitt 2 store tall eller 2 små pluss 2 store tall. Hvis du bare ser 2 store tall leter du nedover rammen til du finner 2 små tall på venstre side av 2 store tall.

2) Skriv ned de 2 små tallene og føy til de 2 store tallene du ser i kartrammen ved km-linjeruten under stedet hvor posisjonen skal tas ut. Disse 4 tallene utgjør nordkoordinaten i km. De angir avstanden i hele kilometer nordover fra ekvator. (For å være helt korrekt utgjør tallene avstanden fra ekvator multiplisert med målestokksfaktoren på 0,9996.)

3) Hvis du vil ta ut nord-koordinaten med større nøyaktighet enn en km, må du måle avstanden i mm nord for nevnte km-rutelinjen. Med kart i målestokk 1:50 000 vil hver 50 m i naturen utgjøre 1 mm på kartet. Er kartmålestokken 1:100 000 vil hver 100 m i naturen utgjøre 1 mm på kartet. Bak de 4 tallene du fant i punktet ovenfor, kan du skrive opp det antall meter, 3 sifre, du måler deg frem til eller estimerer fra kartet.

4) De 7 sifrene du har notert utgjør den fullstendige nordkoordinaten du kan oppgi for stedet. For nevnte kartmålestokker er det vanskelig å avlese meter-verdi, så du bør avrunde nordkoordinaten til nærmeste 10 m.

Eksempel på en fullstendig nordkoordinat er tatt ut fra kartbladet Hønefoss i målestokk 1:50 000 og refererer til den innlagte tegnet "+" litt over og til venstre for midten på kartutsnittet : 66 54 750 N

66 54 = 6654 km nord for ekvator, 750 er beregnet antall meter nord for km-rutens nedre kant (etter å ha målt eller anslått antall mm). Langs kartrammens høyre og venstre kant er km-tallet minus de to første sifrene ført med større skrift.

Figur 4. Utsnitt av kartblad 1815-3, Hønefoss i Statens kartverks serie Norge i 1: 50 000.

For Øst-koordinat

Du går frem på tilsvarende måte for å finne øst-koordinaten til den posisjonen du vil ta ut på kartet.

1) Du følger den nærmeste km-rutelinjen til venstre for stedet du vil koordinatbestemme, opp- eller nedover, til linjen treffer øvre eller nedre rammekant. Der vil du finne 2 store tall eller ett lite tall pluss 2 store. Finner du kun 2 store tall, følger du rammen mot venstre til du ser ett lite og to store tall.

2) Skriv opp det lille tallet pluss de 2 store som angir venstre km-rutelinjen ved stedet på kartet der posisjonen skal finnes. De tre sifrene du da har, angir østkoordinaten i hele km.

3) Hvis du vil ta ut øst-koordinaten med større nøyaktighet enn en km, må du måle avstanden i mm øst for nærmeste km-rutelinjen til venstre for det aktuelle stedet på kartet.
Med kart i målestokk 1:50 000 vil hver 50 m i naturen utgjøre 1 mm på kartet.
Er kartmålestokken 1:100 000 vil hver 100 m i naturen utgjøre 1 mm på kartet.
Bak de 3 sifrene du fant i punkt 2), kan du skrive opp det antall meter, 3 sifre, du måler deg frem til eller anslår fra kartet.

4) De 7 sifrene du har notert utgjør den fullstendige østkoordinaten du kan oppgi for stedet. For nevnte kartmålestokker er det vanskelig å avlese meter-verdi, så du bør avrunde østkoordinaten til nærmeste 10 m.

Eksempel på en fullstendig østkoordinat tatt ut fra samme kartutsnitt som for nord-koordinaten:

5 56 250 Ø. 5-tallet skyldes den kunstige østverdien for sentralmeridianen (500 km = 500 000 m)

556 - 500 = 56 blir antall km øst for sentralmeridianen, 250 er beregnet antall meter øst for km-rutens venstre kant (etter å ha målt eller anslått antall mm). Langs kartrammens øvre og nedre kant er km-tallet minus det første sifferet ført med større skrift.

Eksempel på en fullstendig østkoordinat tatt ut fra et kart vest for sentralmeridianen: 4 27 390 Ø

500 - 427 = 73 blir antall km vest for sentralmeridianen, 390 er beregnet antall meter øst for km-rutens venstre kant (etter å ha målt eller anslått antall mm).

Sonenummeret

Siden alle UTM-soner er bygget opp på samme måte omkring en sentralmeridian, må du altså angi UTM-sonenummeret for at posisjonen skal bli entydig. UTM-sonenummeret står oppgitt i kartets nedre rammetekst. I det militære systemet kreves også bokstaver i tillegg til sonenummeret. Men bokstavene tilknyttet sonenummeret er ikke nødvendig for entydig posisjon i den ”sivile verden”. Ved å følge beskrivelsen som angitt ovenfor, finner du de nødvendige og tilstrekkelige tallene for å oppgi entydig posisjon for et sted på kartet.

En entydig posisjon med UTM-koordinater kan da oppgis slik:

6 654 750 N 556 250 Ø sone 32

eller 556 250 Ø 6 654 750 N sone 32

3.2 Geodetiske koordinater

Geodetiske koordinater er koordinater oppgitt som bredde- og lengdegrader, vanligvis i buegrader(°), bueminutter(’) og buesekunder(’’), på en ellipsoide best mulig tilpasset den virkelige jorden.

For kart utgitt av Statens kartverk kan du i kartrammens fire hjørner finne kartets begrensning i geodetisk bredde og lengde. For hvert 5. eller 10. bueminutt vil du langs kartrammen finne en liten svart strek med et svart tall ved siden av og inne på kartet finne et lite svart kryss. Ved å måle med mm-linjal på kartet mellom disse kryssene, er det også mulig ved enkel divisjon og multiplikasjon å regne seg frem til et steds posisjon i geodetiske koordinater.

Eksempel nord-koordinat:

Hvis et punkt på kartet ligger 73 mm nord for streken som markerer 15 minutter nord for 60° og hvis avstanden mellom to svarte merker i kartrammen utgjør 5 bueminutter og måles til 185 mm, da vil den geodetiske nordkoordinaten være (5/185)x73 = 1,97297 minutter eller 1 minutt og 58.4 sekunder nord for 15 minutter, altså 60° 16' 58,4'' N. Tilsvarende går du også frem for å finne østkoordinaten.

Eksempel øst-koordinat:

Hvis et punkt på kartet ligger 58 mm øst for streken som markerer 20 minutter øst for meridianen 10° øst for Greenwich, og hvis avstanden mellom to svarte merker i kartrammen utgjør 5 bueminutter og måles til 93 mm, da vil den geodetiske nordkoordinaten være (5/93)x58 = 3,11828 minutter eller 3 minutter og 07,1 sekunder øst for 20 minutter, altså 10° 23' 07,1'' Ø.

Du kan merke deg at 5 bueminutter i retning nord-syd utgjør temmelig nær samme avstand i mm for hele Norge, ca 185 mm. I øst-vest varierer lengden av 5 bueminutter fra 98 mm på Lindesneskartbladet til 61 mm på Båtsfjordkartbladet. Grunnen til øst-vest variasjonen skyldes at meridianene går sammen mot polpunktet.

3.3 Rekkefølgen på koordinatene og hva som må oppgis

Hvis du oppgir en posisjon med geodetisk bredde og lengde, er det en internasjonal standard som sier at breddegrad skal oppgis foran lengdegrad. Hvis du vil ta ut en posisjon i UTM, er det i den sivile verden foreløpig ikke noen standard som sier om nord- eller øst-koordinaten skal angis først. Derfor er det mest fornuftig å føye til nord (N) bak nord-koordinaten og øst (Ø) eller aust (A) eller east (E) bak øst-koordinaten. Men på grunn av den internasjonale standarden som krever en bestemt rekkefølge for bredde- og lengdegrader, er det mange i den sivile verden som også angir UTM-koordinatene slik at nord- kommer foran øst-verdier. Entydige UTM-koordinater krever også at sonen angis.

Hvis man oppgir koordinater med større nøyaktighet enn km, krever entydige koordinater at man også oppgir geodetisk datum. Dersom man lager en liste med koordinater kan geodetisk datum og eventuelt sonenummer gjerne stå i overskriften, men ett eller annet sted på listen må det fremgå.

Hvis man også oppgir høyden til et punkt, skal den i følge standarden føyes til etter nord- og øst-koordinaten.

4 Kobling mot stedsangivelser innen slektsforskning

I alle tilfeller hvor du ønsker å stedfeste noe vil koordinater kunne brukes. Prinsipielt vil det være to innfallsmetoder for å finne frem til koordinatene:

1. Du er ute i naturen og leter opp f eks gamle hustufter, ruiner eller steder i naturen hvor begivenheter har funnet sted. Når du står på slike steder setter du igang GPS-mottageren. Etter ca 3-4 minutter vil posisjonen i mottageren vanligvis ha stabilisert seg, og koordinatene kan noteres ellers lagres i mottageren. Med avanserte mottagere kan man senere overføre dataene fra mottager til PC. Det kan være nyttig å lage en skisse i naturen og angi hvor du har stått med GPS-mottageren. Enkle forsøk har vist at med god horisont, slik at mottageren tar inn mange satellitter (8 eller flere), godt fordelt over hele himmelen, vil posisjonen i displayet med 67 % sannsynlighet ligge innen 3 m fra der du står. Med 99 % sannsynlighet ligger den innen ca 9 m.

2. Du har fått oppgitt på et kart en gård, seter, ruin eller lignende som du ønsker å oppsøke i naturen. Da tar du ut koordinatene fra kartet, slik som beskrevet ovenfor. Disse koordinatene kan du så legge inn som faste punkter i GPS-mottagrens lager. De fleste GPS-mottagere i dag vil kunne gi deg avstand og retning til lagrede punkter, slik at det blir ganske enkelt å finne frem til dem i naturen ved hjelp av GPS-mottageren. Hvis du tar posisjonen ut fra kart i målestokk 1: 50 000 vil 1 mm på kartet utgjøre 50 m i naturen. Dermed kan du også korrigere posisjonen til noe som er mer nøyaktig når du står på selve punktet og anvender GPS-mottageren.

5 Fra hvilke kart kan du ta ut koordinater

Fra kart produsert i Kartverket etter ca 1995 med blå ruter, kan du ta ut koordinater som harmonerer direkte med koordinatene på GPS-mottageren. Symbolet for en gård eller seter er gjerne plassert ved hovedbygningen. Men her skal man være oppmerksom på at kartredaktøren av praktiske grunner kan ha forskjøvet symbolet for gården pga plassering av vei eller annet forstyrrende element på kartet.

Hvis man har et kart fra perioden 1950-årene til midt på 1990-tallet, utgitt av Kartverket som før 1986 het Norges geografiske oppmåling (NGO), og kartet har svarte ruter, da er det basert på geodetisk datum ED50. For å få koordinatene fra ED50 over til EUREF89 / WGS84 må man trekke ca 205 m fra nordverdien og ca 60 m fra østverdien. Hvis GPS-mottageren har mulighet for å innstilles på geodetisk datum ED50, da kan mottager og kart harmoniseres på den måten.

Hvis du derimot har et kartblad i en økonomisk kartserie (målestokk 1: 5 000 til 1: 20 000), eller et teknisk kart fra kommunen (målestokk 1: 500 til 1: 5 000), da er det stor sannsynlighet for at geodetisk datum er NGO1948, som er et rent norsk datum. Vi kjenner ikke til GPS-mottagere som har mulighet for å angi koordinater i NGO1948. Kartverket har et program til flere tusen kr som gjør det mulig å overføre (transformere) koordinatverdier fra et geodetisk datum til et annet. Men hvis du har et slikt kart kan du lage din egen overgangsformel. Du stiller deg opp på et punkt som er helt entydig angitt på kartet og leser av koordinatene fra rutenettet på kartet. Så setter du i gang GPS-mottageren på samme sted og skriver opp koordinatene. For å få et kontrollpunkt gjør du det samme på et annet entydig punkt på samme kartet. For praktiske formål kan du regne at forskjellen mellom kartets koordinater og GPS-mottagerens er de samme for hele kartbladet. Du må være forsiktig med å bruke samme overgangstall for punkter utenfor dette kartbladet.

Har du et gammelt, historisk kart, kan du som regel regne med at koordinatsysstemet på kartet er så unøyaktig at kun omtrentlige koordinater kan tas ut.

6 Begrensninger med GPS-mottagere

Som nevnt vil en GPS-mottager kunne gi ganske nøyaktige posisjoner hvis store deler av himmelen er synlig der mottageren plasseres. Hvis deler av himmelen er skjermet slik at mottageren tar inn signaler fra færre enn 4 satellitter kan du ikke få høyde, og nøyaktigheten i koordinatene blir vesentlig dårligere enn beskrevet. Inne i bygninger greier ikke GPS-mottageren å gi posisjoner, mens i telt er det mulig. I smale bygater og i tett skog vil den også kunne ha problemer med å gi posisjoner. I nærheten av sterke radiosendere vil GPS-mottagere ofte ha vanskeligheter med å ta inn signaler fra satellittene.

---