Lyd som slektshistorisk kilde

Lagring og konservering

Når det gjelder lagring og oppbevaring av lyd på kassetter og lydbånd, er det særlig 2 forhold som gjør seg gjeldende: smitting og svekking.

Når et magnetbånd blir liggende sammenkveilet over lengre tid, vil det magnetiske mønsteret på det ene laget forsøke å påvirke magnetbelegget på neste lag. Dette kalles smitting og medfører at kraftige lyder høres som et ekko i større og mindre grad før og etter hovedlyden.

Derfor bør viktige opptak ”luftes” ved at en spoler gjennom båndene med noen års mellomrom. Der er også viktig at ikke spolene blir strammet for hardt.

Det foregår samtidig en gradvis svekking av beleggets magnetisme. Dette er det lite å gjøre med, bortsett fra å lagre tapene i et tørt og stabilt miljø.

Derfor er det viktig å få redde lyden i et ikke-ødeleggende elektronisk format. Nå kan det sies at CD og magnet-tape også har sin begrensede levetid. Det som er viktig er å ta vare på sine data i framtiden og overføre disse til fremtidige, forhåpentligvis mer stabile medier. Men denne prosessen vil gå atskillig raskere og kreve en brøkdel av den arbeidsinnsatsen det er å digitalisere kildene.

Ved overføring til digitalt medium er det på samme måte som bilder viktig å lagre ”original” eller master-lyden i ett ukomprimert format. Det anbefales å bruke 44100/16 bits waw (PCM) format stereo eller mono. Dette vil holde for de fleste formål (CD-kvalitet) så lenge det ikke er snakk om ekstremt gode kvalitetsopptak, f. eks studio-opptak av musikk. Deretter kan en lage arbeidskopier/behandlede kopier av disse igjen.

Innspilling/digitalisering av gamle opptak

De fleste moderne PC’er har i dag et lydkort som gjør at du ikke bare kan spille av lyd, men også ta opp lyd. En kobler da til sin båndopptaker eller kassettspiller til inngangen merket LINE IN, setter lydbehandlingsprogrammet på opptak og starter båndet.

Det er viktig i denne prosessen at en kvalitetsmessig klarer å hente maksimalt ut av originalmaterialet. Når det gjelder båndopptaker, bør en ha en maskin som ikke har slitte lydhoder og som er korrekt justert. I tillegg må den være 2 eller 4 spors avhengig av maskinen båndene ble innspilt fra. Det kan lønne seg å bruke originalopptakeren i tilfeller der høyden på båndet i forhold til avspillingshodet var feil, dette for å unngå overhøring mellom sporene – mer utbredt på 4 spors maskiner.

På samme måte med kassetter. I tillegg må en stille inn avspilleren i henhold til opptaket: vanlig/mettallbånd, dolby/ikke dolby etc.

Skal du spille inn fra en platespiller, er det et forhold til du må ta i betraktning. Signalet fra platespilleren kan ikke tas direkte inn på lydkortet, men må gå via en forforsterker (RIAA forsterker) som sitter i Phono-inngangen på en vanlig stereoforsterker. Denne forsterker opp signalet samtidig som det korrigerer frekvenskurven som er ulinjert spilt inn plata.

Når det gjelder lydkort, finnes det kvalitetskort beregnet på semiprofesjonell innspilling som er bedre enn et ”standard” lydkort, men igjen kvaliteten på originalmaterialet må være særdeles bra for at en slik investering skulle være nødvendig.

Som på en gammel båndopptaker, må en også passe på nivået. Dette er 2-delt. Signalet inn til lydkortet må ikke være så kraftig at inngangsforstekeren overstyres. I gamle dager var det et meter som anga innspillingsnivå; det gjaldt å la meteret krype så tett opp mot det røde feltet (0 dB) som mulig, og helst ikke over streken til rødt. Når det gjelder digital innspilling, gjelder samme forhold: en må ikke overstyre opptaket, da blir resultatet forvregning. Her er det mindre kritisk om nivået er litt for lavt – dynamikken (avstanden mellom signal og sus) er likevel mye bedre enn den analoge kilden du kopierer.

Her et eksempel fra Cool Edit (eller Adobe Audition som det nå heter). Et passelig nivå for innspilling.

 

Opptak fra Internett

Det er fullt mulig å ta opp såkalt ”streaming audio” fra nettet. Vær klar over at ikke alle instanser tillater opptak av dette. NRK tillater ikke dette av rettighetsmessige årsaker (de måtte da betale honorar til skuespillere, musikere etc for hver kopi). Men der det er lov, kan du hente ned lyd – denne skjer da i sann tid, som et opptak fra ”lufta”. Vær oppmerksom på at volumkontrollene på PC’en din har 2 sett med kontroller – ett for avspilling og ett for opptak. Disse er forskjellig satt opp. Åpne for Waw og What U Hear (dersom du har denne). Det er også viktig å slå av alle windows-lyder slik at du ikke får et ”pling” midt i opptaket.

Redigering av lyd

Datateknologien gir på samme måte som for bilder en unik mulighet til å manipulere lyd helt ned på mikronivå. Lyden presenteres som en kurve grafisk og tidslinjen kan nær sagt strekkes ut i det uendelige. I vår sammenheng er forbedring av lyden mest aktuelt. Gamle amatøropptak skjemmes ofte av uvedkommende (u)lyder, sus, brum etc. Mye av dette kan fjernes eller reduseres. Et kakk i mikrofonen kan klippes bort med en utrolig presisjon dersom den skjer i en pause i talen. Ligger det tale bak, kan en med samme presisjon filtrere bort lyder utenom stemmefrekvensen og dermed redusere ulyden kraftig. Rumling og brum og sus kan en også filtrere frekvensmessig og få et bedre resultat. Når det gjelder sus må en være forsiktig så ikke diskanten i opptaket forringes.

En kan også klippe og sette sammen biter av opptak etter eget forgodtbefinnende på en veldig enkel måte.

Når en er ferdig med ”verket”, skal en lagre. Da spørs det hva en skal bruke materialet til senere. Vil det fortsatte kunne være behov for redigering i framtiden anbefales waw som er et ikke-ødeleggende format. Har opptaket et bestemt formål kan en bruke komprimerte formater som f. eks mp3.

Digitale formater

Som for bilder og video kan lyd enten lagres komprimert eller ukomprimert. Ved komprimeringen fjernes mye informasjon – 90% er ikke uvanlig. Grunnen til at vi hører relativt lite forskjell er at dette gjøres for å lure øret. Men dersom redigering av lyden skal skje i flere trinn vil kvaliteten reduseres for hver komprimering. I motsetning til waw-format som kan kopieres et uendelig antall ganger uten kvalitetstap.

Fordelen med komprimerte formater er at den tar en brøkdel av lagringskapasiteten til den ukomprimerte fila. En får 10 ganger så mye lyd inn på en CD f. eks.

Når det gjelder filformater anbefales å satse på ”mainstream”-formater som mp3 som en er sikker på kan avspilles av den som skal bruke materialet både nå og i framtiden.

Komprimeringsgrad: velges 128 Kbps, 44100Hz for stereo og 64 Kbps for mono, får en en kvalitet som er brukbar for de fleste formål. Det er viktig at lydredigeringsprogrammet støtter Fraunhofer IIS koding. Det betyr at programmet benytter de beste alogritmene. Det er disse som bestemmer komprimeringen og har utrolig mye å si for kvaliteten på den ferdige lyden.