Gode råd for
nybegynnere

Når du nå starter med slektsgransking er det viktig å begynne med de nærmeste. Snakk med foreldre, besteforeldre og andre eldre slektninger og få dem til å fortelle om eldre slektninger og det de vet om sine og dine forfedre. Her er ikke bare navn og årstall viktige, etterhvert vil du finne ut at det er viktig å også vite litt om den tiden de levde i, og hvordan den enkeltes liv fortonet seg.

Tønsberg bibliotek har et eget "Vestfoldrom" hvor bygdebøker, mikrofilmer og annet materiale som slektsgranskeren er interessert i er samlet. Biblioteket er behjelpelig med å skaffe materiale som ikke er tilgjengelig på biblioteket. Dette skaffes fra andre bibliotek og eller riks-/statsarkiv gratis, og i ro og mak kan du studere materialet enten hjemme eller på biblioteket. Uansett hvilke kilder du finner er det arkivene som er utgangspunkt for slektshistorisk granskning. De viktigste arkivene er Riksarkivet i Oslo og de åtte statsarkivene. (Oslo, Kongsberg, Hamar, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø) Statsarkivene inneholder arkivmateriale for sine distrikter, mens riksarkivet er det sentrale arkiv. Statsarkivet for Vestfold er på Kongsberg.

De mest benyttede kildene er kirkebøker, folketellinger, bygdebøker og skifteprotokoller. Når du finner informasjon om personer og hendelser er det viktig å notere nøyaktig hva som er kilden. En opplysning som ikke kan føres tilbake til kilden vil garantert skape hodebry ved en senere anledning. En god ide er å lage et eget arkiv hvor du samler informasjon om de enkelte forfedrene. Å bruke diktafon eller kassettspiller er veldig nyttig, spesielt når du snakker med personer og du får da samtidig nøyaktige referater. Generelt er det viktig å være kritisk til kildene, så ta ikke all informasjon for god fisk, hverken i bygdebøker eller andres slektstavler. Bruk primærkildene i arkivene for bekreftelse, men husk at også her kan feil forekomme. Det er viktig å dobbeltsjekke alle opplysninger.

Kirkebøkene er nok det viktigste og mest korrekte skriftlige dokument når du kartlegger tidligere generasjoner, selv om det kan forekomme feil her også. Den eldste norske kirkeboken vi kjenner kommer fra Andebu og starter i 1623. Først på 1700 tallet ble det vanlig for prestene å føre kirkebøker, og stort sett alle prestegjeld har oversikt over de kirkelige handlingene fra midten av 1700 tallet. Hva som er å finne i de tidligere kirkebøkene varierer fra sted til sted og med hvilken tid du søker. Dåp, konfirmasjon, ekteskap, begravelser og inn-/utflytting fra kommunen er de viktigste data i kirkebøkene, men også en rekke andre opplysninger kan finnes så som forlovere og faddere og foreldre ved dåp. De fleste norske kirkebøker finnes på mikrofilm og mikrokort.

Manntall, folketellinger og emigrantprotokoller

Sammen med kirkebøkene er manntall og folketellingene blant slektsgranskerens viktigste kilde. Folketellingene gir oss situasjonsrapporter på bestemte tidspunkter, mens kirkebøkene mer er genealogiske data for den enkelte ved spesielle kirkelige hendelser.

En forløper til folketellingene er manntallene, og som det fremgår av navnet er det kun den mannlige delen av befolkningen som er omfattet. Manntallet inneholder kun noen få basisdata om hver enkelt person som er omfattet av det enkelte manntall. Informasjonen er mindre rik enn folketellingene, men likevel viktige personalhistoriske kilder fra et tidsrom hvor kildematerialet ellers er sparsomt. Det ble gjennomført manntall i årene 1663-66 og 1701.

Det finnes både numeriske og nominative folketellinger. Den første i Norge fant sted i 1769, og er dessverre numerisk og inneholder derfor kun summariske statistiske data, uten interesse for slektsgranskeren. Disse ble også holdt hvert tiende år fra 1815-1855. Den første nominative folketellingen ble holdt i 1801, deretter 1865, 1875, 1891 og 1900, og for byene dessuten 1870 og 1885. Folketellingene inneholder navn, alder og en rekke andre opplysninger om den enkelte innbygger. Etter 1900 ble det holdt folketellinger hvert tiende år. Folketellingene i perioden 1835-75 var også jordbrukstellinger og inneholder opplysninger om utsæd og husdyrhold. Manntallene og folketellingene finnes i statsarkivene og i riksarkivet, og det meste er mikrofilmet. En rekke av folketellingene er nå tilgjengelig på data og kan bestilles fra registreringssentralen for historiske data ved Universitetet i Tromsø. Folketellingen fra 1801 ligger på Internett og du kan her fritt søke etter historiske data. Av hensyn til personvernet er folketellingen fra århundreskiftet den siste som er tilgjengelig for offentligheten.

De fleste har slektninger i Amerika, og fra 1860-tallet ble det ført emigrantprotokoller ved politikamrene i de byene der skipene gikk ut. Emigrantprotokollene inneholder opplysninger om navn, alder, hjemsted og reisemål. Norsk utvandrermuseum på Hamar har en større mengde kildemateriale, og Nordmannsforbundet i Oslo kan bistå.

Skifteprotokoller

Etter kirkebøker og folketellinger er skifter den kilden som gir best opplysning om familieforhold og slektskap. Skifteprotokollene gir også opplysning om sosiale forhold, materielle kår og eiendeler den avdøde hadde. Når arven skulle deles ble arvingene, ektefelle og av og til tidligere ektefeller nevnt. Når arvingen ikke har barn er søsken og andre arvinger nevnt. Det blir også opplyst hvor fraværende arvinger befant seg, og når det ikke fantes nære arvinger kan vi få opplysninger om en hel slektsgren. Dessverre var det ikke alle som avholdt offentlige skifter, en rekke satt i uskiftet bo, mens de aller fattigste og de rikeste ikke avholdt offentlige skifter. Det meste av skifter finner vi i statsarkivene, men i Vestfold rommet er en del skifter for Vestfold samlet. Skifteprotokoller er mikrofilmet fram til ca 1850.

Før eller siden vil du finne personer i familien som på en eller annen måte er innrullert i de militære styrkene. I de militære rullene finner vi opplysninger om store deler av den mannlige delen av befolkningen. Militære ruller er lister med navn og andre opplysninger om personellet i militære avdelinger, eller personer som kunne bli utskrevet til disse avdelingene. Disse ble ført for at militære myndigheter skulle ha oversikt over sine styrker og over rekrutteringsgrunnlaget for disse. Det finnes militære ruller helt fra 1600 tallet, men det mest omfangsrike materialet er fra 1700-1800 tallet. De militære rullene kan gi opplysninger om fødsel, dødstidspunkt, om bosted, utseende og fysiske kjennetegn, familieforhold, yrke og sosial bakgrunn. Ofte finner en ikke slike opplysninger annet sted, så de militære kildene kan være meget utfyllende.

Mange vestfoldinger har aner i Sverige. Også i Sverige finnes det kilder som ligner på våre kirkebøker og folketellinger. En rekke av våre medlemmer kan mye om de svenske kildene. Ved å kontakte DIS-Vestfold kan du få hjelp til å finne fram til de svenske kildene.

Gotisk håndskrift

I de eldre kirkebøkene og andre kildeskrifter vil du fort møte på gotisk skrift. Også før skrev noen pent og ryddig, mens andre slurvet og skrev utydelig, og det er stor forskjell på håndskriften til prestene, og de som skrev de enkelte skrifter. Den gotiske skrivemåten endret seg en del fra 1500-1600 tallet og frem til forrige århundre, og i håndskrift var gotisk skrift i bruk frem til slutten av 1800 tallet, deretter overtok gradvis det latinske alfabetet. Å kunne tyde gotisk skrift er et spørsmål om øvelse, og alle kan lære å lese slik skrift. Det tar ikke så lang tid før du behersker det mest grunnleggende. Det gamle ordtaket "øvelse gjør mester" er virkelig gjeldende for tyding av gotisk skrift.

Fotografering ble vanlig i siste halvdel av 1800 tallet, og gamle fotografier gir oss ikke bare opplysninger om hvordan forfedrene så ut, og hvordan de var kledd, men også opplysninger om bygninger og ting de eide. Gjennom gamle album kan vi få et billedlig innblikk i forfedrenes verden, og det er viktig å tidlig merke hvem som er avbildet på bildene. Snakk med gjenlevende før det er for sent. Fotografen kan reprodusere og restaurere gamle bilder. I sjeldnere tilfeller kan vi også finne malerier av forfedre. Det finnes en rekke fotosamlinger hvor du kan finne bilder av forfedre, og i bygdebøker er av og til personer som hadde offentlige verv avbildet. Oversikt over fotosamlinger og råd og veiledning kan du få hos Sekretariatet for fotoregistrering i Riksarkivbygningen i Oslo.

Navneskikkene har endret seg gjennom tidene. Mens det blant overklassen i Norge var fast skikk å ta et familienavn, var det vanlig på bygda å ha tre navn. Døpenavnet, (fornavnet) var viktigst, og folk flest ble omtalt bare med døpenavn. Dobbeltnavn så som Hans Kristian og Ann Kristin kom i bruk på 1800 tallet. I tillegg til døpenavnet ble folk identifisert med farsnavnet, tillagt -søn/-son/-sen eller -datter/-dotter, såkalt patronymikon. Det tredje navnet fortalte hvor personen bodde, og det kunne endre seg etter som personen flyttet. Det var også vanlig at barn ble oppkalt etter nære slektninger, og mange steder var det regelbunden oppkalling. Eldste sønn ble oppkalt etter farfar, eldste datter etter mormor eller farmor, alt avhengig av om gården tilhørte mor eller fars slekt. For eksempel ville Erik Madssen Skarpeborge’s sønn hete Mads Erikssen Huflaatten, og Mads sønn Erik Madsson Huflaatten. Fornavnet går i arv, og fars fornavn blir tillagt sen eller son, mens det tredje navnet forteller hvor de bodde. Når du arbeider med slekter fra et bestemt tidsrom, og lurer på om personene er i slekt kan det lønne seg å undersøke om det finnes bøker eller annet materiale som sier noe om lokale navn og/eller navneskikker.

Noen sier at slektsgransking er den raskest voksende hobbyen i Norge, og når du samler informasjon om forfedrene er det viktig å ikke glemme kvinnene. Du er like mye i slekt med din oldemor som din oldefar, og de burde derfor vies like mye omtale. Mennenes dominerende stilling i samfunnet gjør at de ikke alltid er like lett å finne skriftlig materiale om kvinnene.

Data i slektsgransking

Det finnes en rekke norske og utenlandske slektsgranskingsprogrammer til varierende pris. Vi vil anbefale deg å prøve gratis demo-versjoner før du tar i bruk et program. Det er også nødvendig å tenke over hvilke programtekniske behov slektsarbeidet krever. Programtilbudet er stort og noen programmer er mer brukervennlig enn andre, mens andre krever stor plass og kraftige datamaskiner. Det er uansett viktig at programmet du velger har mulighet for å lage en såkalt Gedcom-fil. Da kan du lett overføre dataene dine til andre, og om du senere velger å skifte program vil ikke det være noe stort problem. De fleste dataprogrammene har demo-versjoner som kan lastes ned fra Internett, ønsker du å bruke programmet kan du kjøpe lisens. DIS-Vestfold gir deg hjelp til å komme i gang med slektsgransking og hjelp til å systematisere dataene på datamaskinen. DIS-Vestfold har tre brukergrupper for de mest benyttede slektsforsker program i foreningen. Her får du hjelp til å komme i gang og råd og tips.

Når du har lastet inn dine forfedre og øvrig slekt, samt lagret tekster eller livshistorien til hver enkelt kan du for en relativt billig penge kjøpe deg en skanner. Med skanneren kan du EDB-behandle bilder av forfedrene. Ved å knytte personregisteret til bildene kan du på en enkel måte ikke bare skrive ut slektsboka med tekst, men også flette inn bilder. Skanneren kan også lese håndskrift.

DIS-Norge har lagt ut en egen base hvor du kan sende inn dine egne data og søke mot andres data. Dersom du får treff er det bare å kontakte vedkommende og utveksle informasjon.

no.slekt (generell slektsgranskerkonferanse)
no.slekt.etterlysning (her kan du etterlyse aner og slektninger)
no.slekt.programmer (debatt om dataprogrammer for slektsgransking)

Det finnes en rekke dataprogrammer for slektsgransking. En komplett oversikt finner du på Internett på følgende adresse: http://www.sn.no/disnorge/program.htm

Noen råd og tips før du starter

• Start med dine nærmeste slektninger.
• Skriv ned alle opplysninger, eller ta kopier av kilden og noter kildehenvisning.
• Systematiser opplysningene, lag deg et arkiv.
• Kontroller alltid opplysningene mot andre tilgjengelige kilder.
• Kirkebøkene er de mest pålitelige kildene, bygdebøkene og andre trykte skrifter kan inneholde feil.
• Aldersopplysninger er ofte unøyaktige, fødsel-/dødsdatoer er ofte mer pålitelige.
• Stavemåten for samme navn kan ofte variere, og etternavn endret seg ved flytting.
• Husk at navnet alene ikke er tilstrekkelig for å identifisere en person.
• Personer som etterfulgte hverandre på samme gårdsbruk er ikke nødvendigvis i slekt.
• Før du kaster notater, vær sikker på at opplysningene er lagret et annet sted.
• Før innlasting i dataprogram, snakk med andre som bruker samme program.
• Vær alltid grundig, nøyaktig og presis når du noterer opplysninger og kilder og når de lastes inn.
• Er du i tvil spør andre slektsgranskere eller personalet på bibliotek eller riks-/statsarkiv.